Jeg har over en tid irritert meg litt over 3D-hypen. Visst er 3D imporende i noen få sammenhenger, men som oftest ser det litt rart ut. Syntetisk. Teknikken kommer i veien for det du faktisk vil fortelle. For det er vel fremdeles den gode historien som selger?
Når jeg ser på film er det sjelden effektene som avgjør om jeg liker den eller ikke. Et unntak kan være Sin City, som er en av de få filmene hvor effektene, etter min mening, er med på å gjøre historien enda bedre.
Derfor er jeg helt enig med kommentarene til Russ Meyer og Roger Ebert om 3D – Hollywoods neste store scam (eller kall det gjerne svindel).
3D er dyrt og det som kommer ut av tusener av arbeidstimer er fremdeles todimensjonalt og likner plastikk. Organisk som film eller tegninger er det i alle fall ikke.
Kunne da 3D-pengene som har slukt budsjettet vært brukt på en annen måte for å gjøre filmen bedre?
Meyer og Eberts kommentarer om 3D er følgende (fritt oversatt):
- Det er å kaste bort en dimensjon.
- Det gir ikke noe ekstra med tanke på opplevelsen.
- Det kan være forvirrende, en distraksjon.
- Det kan skape kvalme og hodeverk.
- Har du lagt merke til at 3D virker litt mørkt og uklart?
- Det er en unnskyldning til å kjøpe nye, digitale framvisere.
- Prisen på kinobillettene øker for 3D-filmer.
- Jeg kan ikke forestille meg en seriøs dramafilm i 3D.
- Når Hollywood føler at posisjonen sin er truet, benyttes teknologi for å rette dette opp.
Teknologibloggen Gizmodo kommenterer at 3D har sin rolle i spill- og visualiseringssammenheng, men ikke for spillefilm. Det er helt sant. Content is still king. For de fleste i alle fall.
Les mer om hvorfor 3D egentlig er litt unødvendig i den originale artikkelen til Newsweek.